Jeg innrømmer det gjerne: Jeg er svak for 17. mai

Vi har akkurat lagt bak oss en utrolig fin langhelg med både Kristi himmelfart og 17. mai. Som helligdag blir ofte Kristi himmelfart, dagen Jesus returnerte til Faderen i himmelen, litt stemoderlig behandlet. Men den fortjener virkelig ikke det.

Først og fremst er den en markering av at Jesus virkelig stod opp og viste seg over en periode på 39 dager for disiplene og andre. Videre markerer denne hendelsen en monumental endring for disiplene særlig, men også for kirken. Jesus sa nemlig at det var til det beste for oss at han dro hjem, for han ville da sende oss Den Hellige Ånd. Jesus er ikke lenger på jorden i egen person, men i stedet bor han i våre hjerter ved Den Hellige Ånd. Kristi himmelfart blir derfor en viktig markering av overgangen fra Jesu virke i et begrenset tidsrom og geografisk område, til Den hellige ånds virke i og gjennom den enkelte troende over hele jorden.

Morgenen den 17. mai kjørte jeg over Strandafjellet i Citroenen vår. Det var til dels lavt skydekke som ble brutt opp av hvitdekte fjelltopper som strakk seg mot den blå himmelen. Og langt der nede så jeg Storfjorden som lå stille og glitret i solen. Utenfor husene var det norske flagg.

Jeg dro tilbake til Vestborg denne morgenen for å spise frokost sammen med russen. Dette er en årlig tradisjon på skolen og noe jeg syns har vært veldig fint og kjekt de årene jeg har nå hatt på Stranda.

Jeg vet ikke om det er alderen eller noe annet, men jeg er blitt mer og mer glad i, og takknemlig for, landet vårt. Ikke fordi vi er rike eller har velferdsstaten. Ikke fordi jeg har en god jobb og fin familie. Nei, det handler faktisk langt mer om framtiden enn her og nå.

Forstå meg rett, jeg er utrolig takknemlig for det vi har i Norge i dag. På mange måter er det unikt. Ingen tidligere generasjoner har hatt en slik luksus som vi i dag nyter, materielt sett. Men jeg er så takknemlig og ydmyk over å være blant de som får nyte fruktene av fred og frihet, og ikke minst materielle og politiske goder, som tidligere generasjoner har svettet, slåss og blødd for.

Det er få ting som hjelper oss å gå framover og holde kursen, som å ha et ydmykt og takknemlig syn på fortiden. De som har gått før oss var ikke perfekte. De var ikke superhelter. De var på mange måter som deg og meg, med sine problemer. Sine svake og sterke sider. Men nettopp derfor er de så viktige å huske på.

Nettopp derfor kan de hjelpe oss videre ved at vi lærer fra dem.

Ethvert skip trenger et ror for å holde kursen og det roret peker på samtlige skip samme vei; bakover. Vår historie er vårt ror. Det hjelper oss å holde kursen mot målet. Uten at vi skjønner hvor vi kommer fra, hva vi som folk har gått igjennom og hva som har formet oss som land og kultur, kan vi heller ikke forvente at vi kan holde kursen dit vi ønsker.

Så, takk Gud for Kristi himmelfart som ble starten på den historien vi er en del av, nemlig den kristne kirkes tidsalder; og takk Gud for Norge og de som har gått før oss og bygget dette vi i dag nyter godt av. Jeg avslutter med vers 2 fra fedrelandssalmen, skrevet av Elias Blix.

Vaart Heimland i Myrker lenge laag,
Og Vankunna Ljoset gøymde.
Men Gud, du i Naade til oss saag,
Din Kjærleik oss ikkje gløymde:
Du sende ditt Ord til Norigs Fjell,
Og Ljos yver Landet strøymde.