Tekjøkkenpraten

«Frossen fisk lukter også fisk» var vel det vi kom fram til. Tekjøkkenet på Storfjorden lukter fisk. Men ikke hvilken som helst fisk, den er fisket av hovedpersonen selv. Det er i grunnen mange fiskemuligheter i området, noe som stadig flere vestborgere har oppdaget. At Anastasia var den første hobbyfiskeren på huset, kan ikke stikkes under en stol, selv om hun selv nekter å ta æren for det. Det går også en sagnomsust historie om en bedre makrellmiddag på tekjøkkenet, men ingen har visst lyst til å snakke om det. Kanskje er det da bedre med en god slurk tran, eller rett og slett en saftig biffpizza fra Sienna. Internatet er et samlingspunkt, et viktig samlingspunkt. Ofte blir man sittende på tekjøkkenet å snakke med folk mer eller mindre tilfeldig, medelever som man kanskje ellers ikke ville ha blitt så godt kjent med. Tekjøkkenet er litt som Storfjordens hjerte, et rom for fellesskap, sier Anastasia. Ting var vel alltid bedre før, men noen ting er også ganske bra. Knyttet til virusspredningen som alle påvirkes av, er vi tross alt heldige som har venner og kjente i samme bygning, fortsetter hun. Med venner og klassekamerater på samme sted blir Vestborg mer enn en skole, og bidrar til et helt spesielt miljø. Det er nesten alltid noe som skjer, men også mulighet for å være alene. Å bo på internat er som å forberede seg til voksenlivet, blant annet når det gjelder innkjøp og klesvask. At et teppe på 2 * 2,5 meter blir til et babyteppe når det vaskes på 90 grader, er jo ikke det verste som kan skje. Det viktigste man lærer, er nok likevel å forholde seg til andre mennesker. Internatlivet gir dermed nyttig lærdom i trygge omgivelser. Det beste med å bo på internat er vel egentlig å kunne gå nærmest rett fra senga og inn i klasserommet, avslutter storfiskeren. «Et skritt videre» er med andre ord det eneste som skal til for å komme seg til klasserommet.